søndag 27. desember 2015

Oppdateringer fra Tina Minkowitz om CRPD-komiteens arbeid



Tina Minkowitz oppdaterer om CRPD-komiteens arbeid. http://www.madinamerica.com/2015/12/human-rights-updates/ Jeg har oversatt deler av innlegget: 


-  CRPD-komiteen har fått på plass alle juridiske nøkkel-elementer som er nødvendige for å få slutt på tvangspsykiatri.
(…)

I 2015 har komiteen gått mer i detalj om retningslinjene for artikkel 14 om retten til frihet og det absolutte forbud mot frihetsberøvelse basert på en faktisk eller påstått psykososial funksjonsnedsettelse, inkludert når et slikt kriterie brukes sammen med andre kriterier som påstått fare mot seg selv eller andre, eller påstått behov for omsorg/pleie og behandling (paragrafene 6-10, 13-15). (Merk at en tidligere versjon av retningslinjene, «GuidelinesOnArticle14», dukker opp i google-søk; det korrekte dokumentet som det lenkes til på komiteens hjemmeside heter derimot GuidelinesArticle14 ) [*].

Retningslinjene gjentar også standarden i General Comment No.1[**] vedr respekt for rettsevne i kriser/akuttsituasjoner (paragrafene 11 og 22-23), og sier at tvangsbehandling og bruk av alle slags former for fastholding/fastspenning i psykisk helsevernkontekst, er et brudd på artikkel 15 som forbyr tortur og grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (paragraf 12.) I tillegg fastslår retningslinjene at erklæringer om manglende evne til å stille i en rettssak eller kriminelt ikke-ansvar og frihetsberøvelse basert på slike erklæringer, strider mot artikkel 14 (paragraf 16 og 20) [*].  
(…)

Idet komiteen har avklart at tvangsbehandling utvetydig er et brudd på artikkel 15, står en nå på sterkere grunn når en refererer til tvangsmedisinering, tvungen sjokkbehandling og kjemisk, fysisk og mekanisk fastholdelse/fastspenning rent og enkelt som psykiatrisk tortur.
(…)

(1) Individer som på nåværende tidspunkt tilbakeholdes i psykiatriske sykehus eller lignende institusjoner og/eller utsettes for tvangsbehandling, eller individer som i framtiden utsettes for det nevnte, må bli informert om hvordan de raskt og effektivt skal få sin frihet, inkludert gjennom  rettslig pålegg til de ansvarlige for frihetsberøvelsen.

(2) Rettspålegget skal inneholde en ordre som krever at de ansvarlige gir den frihetsberøvede umiddelbar frihet til å forlate gjeldende sykehus eller lignende institusjon og/eller at enhver form for tvangsbehandling opphører umiddelbart. Rettsvesenet må i denne kontekst også kreve andre systemiske tiltak som at psykiatriske sykehus og lignende institusjoner som opererer med låste dører, låser opp disse og informerer de frihetsberøvede om sin rett til å forlate stedet. Det må også opprettes et offentlig myndighetsorgan som har ansvar for tilgang til bolig og økonomisk og sosial hjelp og støtte, for å legge til rette for de-institusjonalisering og retten til å leve et selvstendig liv og bli inkludert i lokal-/samfunnet. Slike hjelpetiltak skal ikke kretse /sentreres rundt psykiske helsetilbud og behandling, men være ulike gratis tilbud og tilbud en har råd til, forankret i lokal/-samfunnet, inkludert alternativer som ikke har med psykiatriske diagnoser og –intervensjoner å gjøre. Det må samtidig gis tilgang til medisiner for dem som ønsker det, og tilgang til hjelp med nedtrapping og seponering for dem som ønsker det.

Merk at de juridiske påleggene altså inkluderer kollektive og systemiske tiltak, i tillegg til løslatelsen og/eller det umiddelbare opphør av tvangsbehandling for den personen det gjelder i retten. I tillegg må personer med funksjonsnedsettelser gis tilgang til kompensasjon og andre former for reparasjon grunnet tilfeldig og illegal frihetsberøvelse (paragraf 107 (f)), og også prinsipp 15 og retningslinje 16) [***]. 

Frihetsberøvelse basert på en faktisk eller antatt funksjonsnedsettelse, inkludert psykiatrisk tvangsinnleggelse, er både ulovlig og tilfeldig (paragraf 24) [***], siden det strider med internasjonal lov (paragraf 12)[***] og diskriminerer basert på funksjonsnedsettelse (paragraf 10 (e)) [***].  

*Lenke til GuidelinesArticle14 finnes her, under Recent events and updates: http://www.ohchr.org/EN/HRBodies/CRPD/Pages/CRPDIndex.aspx

** Lenke til General Comment No 1: http://www.ohchr.org/EN/HRBodies/CRPD/Pages/GC.aspx

***Report of the Working Group on Arbitrary Detention. United Nations Basic Principles and Guidelines on Remedies and Procedures on the Right of Anyone Deprived of Their Liberty to Bring Proceedings Before a Court: http://daccess-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/G15/149/09/PDF/G1514909.pdf?OpenElement

onsdag 19. august 2015

Vedr pakkeforløp. Svar til Rådet for psykisk helse v/Tove Gundersen


Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, har skrevet innlegget "Forutsetninger og fallgruver" (Dagsavisen 18.aug. 2015) (1). Innlegget omhandler planen om pakkeforløp i psykisk helsevern (2,3).


Her er min respons:

Rådet for psykisk helse støtter altså oppunder Solberg, Høie og Co. ved å gå for pakkemodellen. Høie viser selv til pakkeforløpene for kreft og til de danske, såkalte psykiatripakkene (4).  Psykiatripakkene tar utgangspunkt i diagnoser og har fastsatte, timeangitte komponenter. "Brukermedvirkningen" framstår ikke som reell. Det ser ikke ut til at en har mulighet til å velge en annen type hjelp enn det som befinner seg i pakken. Dette står i innledningen når en klikker seg inn på hvert pakkeforløp:

"Inden for pakkeforløbets faste tidsramme og de kliniske handlinger der er beskrevet, skal patient og behandler sammen tilrettelægge patientforløbet. I nogle tilfælde kan det være relevant at forlænge  nogle elementer i pakkeforløbet til fordel for andre, for at imødekomme patientens ønsker og behov. Som eksempel kan tiden til psykoedukation øges til fordel for sundhedsmæssig støtte og vejledning" (4).

En liten finjustering innad i pakken, der altså,"for at imødekomme patientens ønsker og behov". Psykoedukasjon er forresten, bare for å nevne det, noe som deler av brukerfeltet er sterkt kritiske til, fordi det har en undervisende/belærende form om "psykdommen", fundamentert i en type forståelse som mange ikke er enige i.

Hva slags typer individualterapeutiske metoder og tilnærminger gis det plass til innenfor en stram pakkemodell? Jeg tipper i alle fall at kortvarig KAT (kognitiv adferdterapi) gis rom. Mens tilnærminger som preges av relasjonsorientering mer enn av det å skulle "fikse noe", som er reelt lyttende til den personen en har foran seg og som anerkjenner at ting ofte tar tid, slike tilnærminger har jeg svært vanskelig for å se for meg at passer inn i pakkemodellen. Og hva med medisinfrie tilbud? Alle skulle ha adgang til det – uavhengig av diagnose. Med det kommer også tvangstematikken inn, men den går jeg ikke inn på nå, annet enn å nok en gang minne om at blant annet tvangsmedisinering må forbys for at Norge skal leve opp til sine CRPD-forpliktelser knyttet til psykisk helsevern. Det er dessuten mange brukere (og en god del fagfolk) som er sterke motstandere av diagnostisering i psykisk helsekontekst, og som ikke vil ha en diagnose i det hele tatt. Hvordan kan pakkemodellen romme dette, når utgangspunktet for pakken er nettopp diagnose – a propos brukermedvirkning? 

Gundersen skriver: "Vi i Rådet for psykisk helse er bekymret for at diagnosene som brukes ikke blir kvalitetssikret. Dette fordi det er en forutsetning for å lykkes med riktig behandling." I ideen om riktig behandling til riktig diagnose ser jeg at at Rådet befinner seg nær tankegangen til Høie og Solberg.

Solberg skriver på sin blogg: "Pakkeforløp handler om å involvere fagmiljø og myndigheter i å lage standardiserte opplegg for når pasienter skal få utredning og behandling, og hva innholdet skal være. Det skal baseres på den beste kunnskap (5)." For det første nevner hun ikke at brukere skal involveres - det kan selvsagt bare være en glipp, men eventuell brukerinvolvering forutsetter vel da også å innhente noen som er med på at ideen om standardiserte pakkeforløp i psykisk helsevern er en god ide, og som ikke legger kjepper i hjulene for prosessen. Med det blir også brukerrepresentasjonen, og sannsynligvis i stor grad også fagfeltrepresentasjonen, bestillingsbasert, skreddersydd, utfra hva politikerne selv ønsker seg. Hva som anses som "beste kunnskap" og evidensbasert behandling i psykisk helsesammenheng avhenger blant annet av fagpersoners kunnskapssyn og politiske, helseindustriale interesser. Selv mener jeg at problemet ikke er for mye variasjon - tvert imot; det er viktig at brukeren har valgmuligheter og tilgang på hjelp som faktisk hjelper. Så hvis noe skal standardiseres i den sammenheng, bør det heller være nettopp valgfrihet og mangfold av tilgjengelig, god hjelp.

Samtidig som Gundersen skriver at Rådet er opptatt av dette med kvalitetssikring av diagnoser for å "lykkes med riktig behandling" skriver hun samtidig at de fleste diagnosene innen dette feltet ikke identifiserer en bakenforliggende årsak, og heller ikke fanger opp personens hjelpebehov. Så her får Rådet et problematisk paradoks vedr hva de er opptatt av: de er opptatt av "riktig" behandling til riktig diagnose, men anerkjenner samtidig at diagnosen ikke predikerer hjelpebehov. Hvordan ser de for seg at dette skal løses innenfor et pakkeforløp? Effektivitetsorienterte maxtider for behandlingsforløp er i seg selv temmelig virkelighetsfjernt hva gjelder individuelle behov på psykisk helsefeltet. Noen trenger bare noen få timers behandling, andre trenger flere år. Flere målsettinger som Rådet  v/ Gundersen kommuniserer at er viktig med tanke på pakkeforløp, ligger slik jeg ser det utenfor hva modellen er egnet for. Dette gjelder ikke minst målet om skreddersøm og valgfrihet.

Jeg er selvsagt enig i viktigheten av å kunne få hjelp tidlig. Det er også bra at Solberg og Høie er opptatt av at folk skal få tilgang til bedre utredning for eventuelle somatiske problemer og sykdommer. Alt for ofte tillegges ethvert symptom den psykiske lidelsen og mulig annen problematikk neglisjeres. Men det betyr ikke at en pakkemodell i psykisk helsevern er eneste måte å løse dette på. Angående målet om at pårørende skal involveres sterkere, mener jeg helt klart at det ikke er av sånt som kan standardiseres. 

Psykisk helsevern er allerede alt for retningslinje-rigid og alt for mye basert på den medisinske modell. Psykisk helsevern med sine tilhørende retningslinjer later fortsatt i alt for stor grad som at diagnose predikerer hjelpebehov - og jeg kan virkelig ikke se hvordan "psykiatripakkene" ikke kommer til å gjøre det samme. Å få diagnose stilt hurtig kan være svært viktig innenfor deler av somatikken, men å ha det som et mål i psykisk helsekontekst bør vekke bekymring. "Vi vet dette vil virke," skriver Erna Solberg, "fordi vi har allerede startet med det samme innen kreftomsorgen (5)."  Hva slags argument er det? Er det "evalueringen" som legges til grunn, at fordi pakkeforløp allerede er i gang i kreftomsorgen, med eventuelle tegn på - eller funn som skulle vise - at slike forløp fungerer bra der, så skulle samme modell være egnet i psykisk helsekontekst? Det hadde vært fint om det, etter alt snakk om viktigheten av brukermedvirkning, erfaringskunnskap, hjelp på brukerens premisser osv, endelig begynte å vise seg tydelig i praksis. Med innføring av pakkeforløp i psykisk helsevern frykter jeg at en i stedet beveger seg i motsatt retning. 

Hva med å tenke gjennom det hele en gang til?









 

fredag 12. juni 2015

I mellomtiden


Siden psykisk helsevernloven skaper en menneskeretts-brytende stat i staten (tvangspsykiatrien), burde det ideelt sett, fram til lovverket fjernes nasjonalt, kunne opprettes egne menneskeretts-/crpd-baserte psykisk hjelpetilbud, inkl traumehjelptilbud for psykiatriofre, der det er forbudt å anvende psykisk helsevernloven. Dette ville være fint for etisk bevisste hjelpere også, som av samvittighetsgrunner ikke kan stå inne for å jobbe innunder et lovverk der de pålegges å bryte menneskerettighetene / crpd. Det ville også fungere utad som en tydelig og hederlig protest mot dagens menneskeretts-og crpd-brytende lovverk.

lørdag 23. mai 2015

Kritikkverdig om tvang i Katarsis


Psykologstudent Thomas Wærstad og jusstudent Øyvind Røed har skrevet et innlegg i Katarsis - psykologisk studenttidsskrift ved Universitetet i Bergen. Innlegget har tittelen «Når loven hindrer nødvendig tvang» (1). I ingressen skriver de: «Lovverket rundt tvang i behandling er strengt for at virkemiddelet ikke skal kunne misbrukes. Men hva gjør man når lovverket kommer i konflikt med pasientens beste?» De viser til en relativt gammel sak, fra 2003-2004: En psykolog, Jens Skår [de skriver Jon, men riktig navn er Jens], ble dømt i tingretten for å ha utøvd ulovlig tvang mot en utagerende mann med autisme. Mannen var blitt tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus. På sykehuset satt gutten fastspent i belter i opptil 17 timer daglig fordi personalet ikke taklet hans aggresjon og følte seg truet. I denne situasjonen skal psykolog Skår ha blitt kontaktet, for å komme personalet til unnsetning.

[Behandlingen] var atferdsanalytisk forankret, og målet med behandlingen var å redusere pasientens utagerende atferd ved å lære pasienten at utagering ikke lønner seg. Det fungerer slik: Pasienten blir holdt nede, og prøver etter oppfordring å reise seg, men blir hindret i å gjøre dette. Pasienten fortsetter å prøve, blir urolig, og kjemper for å reise seg. Til slutt er håpet at pasienten innser at han ikke klarer å reise seg, og at den beste strategien er å føye seg og akseptere begrensningene for hva pasienten kan gjøre. (Røed/Wærstad)

Psykologen anvendte her en form for tvang som altså iflg. tingretten ikke var tillatt. Psykologen anket saken til lagmannsretten. «I slike saker settes lagmannsretten med 3 fagdommere (jurister), og 4 legdommere (ikke-jurister)" skriver Røed/Wærstad "Et flertall på to fagdommere fant at dette var ulovlig bruk av tvang.» Ingen av legdommerne, derimot, vurderte psykologens tvangsbruk som ulovlig, og den ene fagdommeren var av samme oppfatning som legdommerne. Psykologen ble dermed frikjent i lagmannsretten. «Dommen illustrerer et viktig poeng», mener Wærstad og Røed: «Jurister er langt mer tilbakeholdne med å akseptere tvangsbruk enn vanlige folk». Er det at «vanlige folk» angivelig aksepterer mer tvang enn jurister ment som et argument for at frikjennelsen var riktig? 

Jeg skal gi Wærstad og Røed medhold i en ting: Det er lite logikk i hva som kan medføre straff og hva som ikke gjør det innen psykisk helsevern. Men det betyr ikke at noen av disse tvangstiltakene (opptil 17 timer daglig i belter og psykologens såkalte motstandstrening) overfor den autistiske gutten var akseptable, hans utagering til tross. 

Røed og Wærstad hevder at det er veldig strenge regler før en kan anvende tvang i psykisk helsevern i Norge. Dette stemmer ikke. Psykisk helsevernloven favner vidt og bredt og tillater til og med tvang overfor personer som verken er til fare for seg selv eller andre (behandlingskriteriet). 

Jeg mener at Røed og Wærstad i sitt innlegg formidler høyst kritikkverdige holdninger til tvang. De skriver: " [Vi ønsker å] belyse den grunnleggende konflikten mellom rettsliggjøring og pragmatisme i terapi/helsehjelp. Det er viktig at fremtidige psykologer forstår konsekvensene av å lovfeste pasientrettigheter, så vel som å fastslå grenser for tvangsbruk i lovene. Bare slik kan vi sikre at lovene på best mulig vis balanserer pasienters behov for riktig behandling med pasientens menneskeverd." "Pasienters behov for riktig behandling" tolker jeg som en svært eufemistisk beskrivelse av tvangsbehandling. Jeg ser i det hele tatt ingen ting om brukerstyring og hjelp utfra brukerens egenkommuniserte behov i innlegget. Og hva med målet om å innføre tilgang til supported decision-making, som LDO stadig snakker om, i motsetning til gammeldags, men dessverre stadig så tilstedeværende, substituted decision-making? «[vi kan] påpeke at det neppe er en dårlig idé å ha en viss regulering av tvangsbruk i terapi », skriver R/W. - Neppe en dårlig ide å ha en viss regulering? Kan en komme nærmere å si «det er en dårlig ide med mye reguleringig av tvangsbruk i terapi», uten å si det? Tvangsmedisinering, som for mange er vold og tortur, beskriver de som "mildere former for tvang". Dette vitner om manglende innsikt i hva tvangsbruken i psykisk helsevern kan ha av konsekvenser for dem som utsettes for det.  Det er også verdt å merke seg at TUD (Tvang Uten Døgnopphold) kan utgjøre et minst like stort inngrep - og overgrep - som «tvang inne», noe mange synes å underkjenne. Hele tiden henger trusselen over deg, uavhengig av hvor skadet du blir av medisinene, om at møter du ikke opp til neste injeksjon, kommer noen og henter deg, ev. tvangsinnlegger deg. En skinn-selvstendig hverdag invadert av tvang. Antipsykotika kan gi svært alvorlige bivirkninger – og langtidsstudier av personer med psykoselidelser har vist at de som ikke gikk på antipsykotika over tid hadde økt recovery-rate sammenlignet med dem som gikk på slike medisiner (2,3). Det er en menneskerettslig tragedie at det fortsatt er tillatt å gi antipsykotika med tvang.

På bakgrunn av innlegget deres som helhet sitter jeg igjen med et dystert inntrykk av at Wærstad og Røed går god for å åpne opp for at ansatte i psykisk helsevern får enda friere tøyler til å utøve tvang utfra såkalt skjønn; tvang som de kan hevde er til «pasientens beste». Helst minimalt forstyrret, antar jeg, av jurister som påpeker menneskerettsbrudd men som mangler "pragmatisk" forståelse for den virkeligheten ansatte i psykisk helsevern mener de befinner seg i.

CRPD, FN-konvensjonen for like rettigheter til personer med funksjonsnedsettelser skal sikre menneskerettighetene til denne store gruppen i samfunnet. Dette innbefatter personer med psykososiale funksjonsnedsettelser. I artikkel 14. 1.B i CRPD står følgende: “the existence of a disability shall in no case justify a deprivation of liberty.”(4) Med dette faller behandlingskriteriet på sin egen urimelighet. Det innebærer også at kriterier for frihetsberøvelse når en person er til fare for seg selv eller andre skal være ikke-diskriminerende og ikke knyttes opp til et sekundærkriterium: funksjonsnedsettelse. Eller som Tina Minkowitz formulerer det: "Discrimination plus disability-neutral criteria still equals discrimination" (5). 

Norge har ratifisert CRPD, men har tillatt seg å konstruere noen tolkningserklæringer til artiklene 12, 14 og 25 som undergraver sentrale punkter i konvensjonen. Likestillings-og diskrimineringsombudet oppfordrer myndighetene til å trekke disse tolkningserklæringene snarest. Når Norge skal eksamineres i sin oppfølging av konvensjonen vil CRPD-komiteen sannsynligvis gjøre sine vurderinger uavhengig av tolkningserklæringene, hvis de fortsatt er der. Psykisk helsevernloven må fjernes til fordel for et ikke-diskriminerende lovverk om Norge skal komme på linje med CRPD (6). Og psykiatrisk tvangsbehandling er i strid med CRPD: “States parties must abolish policies and legislative provisions that allow or perpetrate forced treatment, as it is an ongoing violation found in mental health laws across the globe” (7)

Norge fikk nylig kritikk av menneskerettskommisær Nils Muižnieks i Europarådet for sin tvangsbruk i psykisk helsevern: 

[Nils Muižnieks] calls on Norway to reform legislation on involuntary placements in a way that it applies objective and non-discriminatory criteria which are not specifically aimed at people with psycho-social disabilities. Medical treatment should be based on free and fully informed consent with the exception of life-threatening emergencies when there is no disagreement about the absence of decision-making capacity. The Commissioner is not convinced that the documented involuntary use of electroconvulsive therapy in Norway is in line with human rights standards (8). 

Det er bra at Europarådet er tydelig mot Norge. Jeg vil tro at CRPD-komiteen kommer til å være enda tydeligere. Her til lands råder det fortsatt, ikke minst fra myndighetens side, i stor grad en formynderideologi, "til pasientens beste"-tanker og alt for lettvinte holdninger til menneskerettighetene til personer med psykososiale funksjonsnedsettelser. I sitt essay «Hvor blir det av paradigmeskiftet i Norge? Menneskerettsutviklingen siden 2006» skriver Mette Ellingsdalen og Liv Skree:

Er det i sikte en fremtid der vi ikke lenger behandles som mindreverdige borgere med lav rettsikkerhet og enda lavere menneskeverd? Akkurat nå viser norske myndigheter ingen vilje til å være med på paradigmeskiftet. Det tviholdes på en gammel forståelse som er bygd på et utdatert kunnskapssyn ved å opprettholde en særlovgivning [(psykisk helsevernloven)] man for lengst har gått bort i fra på andre felt. Det snakkes fint og uforpliktende om holdninger. Reelle grep er det heller lite av. Dette betyr ikke at nødvendige endringene aldri vil skje. Det ser ut som myndighetene går for en svært pinlig eksaminering i CRPD-komiteen om noen år (…). (9)

Avslutningsvis returnerer jeg til saken om psykologen og den autistiske mannen. Saken ble i 2004 anket til Høyesterett, men kjæremålsutvalget besluttet at den ikke ville bli behandlet (10). Før kjæremålsutvalgets avgjørelse stod det å lese i Stavanger Aftenblad:

Faren til den nå 27 år gamle mannen som ble behandlet av Skår, er glad for anken.- Min sønn ble utsatt for brutale metoder i flere år. Det er bare rimelig at noen blir stilt til ansvar for det som skjedde, sier han. Mannen var pasient hos Skår i fire år fra han var 19 år gammel. Ifølge faren bor mannen i dag i et bofellesskap med to andre menn, og fungerer godt uten tvangsbruk. (11)



Referanser:

   1) Når loven hindrer nødvendig tvang http://www.katarsisuib.no/nar-loven-hindrer-nodvendig-tvang/
      
    2)  Does treatment of schizophrenia with antipsychotic medications eliminate or reduce psychosis? A 20-year multi-follow-up study. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/25066792
    
    3)   Recovery in remitted first-episode psychosis at 7 years of follow-up of an early dose reduction/discontinuation or maintenance treatment strategy: long-term follow-up of a 2-year randomized clinical trial. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23824214
   
    4) Convention on the Rights of Persons with Disabilities (CRPD) http://www.un.org/disabilities/convention/conventionfull.shtml
     
    5)  Why Do We Say That Mental Health Detention is Discrimination? http://www.madinamerica.com/2014/06/mental-health-detention-discrimination/
     
      
     7)  CRPD General Comment No1 – Equal recognition before the law, pkt 42: “Articles 15, 16 and 17: Respect for personal integrity and freedom from torture, violence, exploitation and abuse” http://www.ohchr.org/EN/HRBodies/CRPD/Pages/GC.aspx
     
     8) Norway: people with disabilities and Roma need more attention
      
      9) Hvor blir det av paradigmeskiftet i Norge? Menneskerettsutviklingen siden 2006» http://www.wso.no/?s=1&id=107



Andre kilder og relevant stoff:

Behandlet med vold. Psykolog kan få fengselsstraff.   http://www.vg.no/nyheter/innenriks/helse-og-medisin/behandlet-med-vold/a/60897/

- Er helt forsvarlig | Her er bildene som sjokkerte helsemyndighetene: I nærmere to timer blir den 19 år gamle autisten holdt nede mens han bes om å reise seg. http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/06/03/370293.html

Rethinking criminal responsibility from a critical disability perspective: The abolition of insanity/incapacity acquittals and unfitness to plead, and beyond. Tina Minkowitz http://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/10383441.2014.1013177

Psykiatriske legemidler som skader http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/psykiatriske-legemidler-som-skader
Forced Psychiatry is Torture. Tina Minkowitz http://www.madinamerica.com/2015/04/forced-psychiatry-torture/

Center for the Human Rights of Users and Survivors of Psychiatry http://www.chrusp.org/home/about_us




torsdag 14. mai 2015

Kommentar til Tor K. Larsens innlegg i Stavanger Aftenblad 13/5-2015

Jeg har skrevet en kommentar under Tor K.Larsens innlegg "Nødvendig tvangsbruk redder liv". Hans innlegg stod i Stavanger Aftenblad 13.mai 2015: http://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/Nodvendig-tvangsbruk-redder-liv-3695607.html?fb_action_ids=10153176225401072&fb_action_types=og.comments#.VVTSDFhDCCA.twitter

Her er min kommentar:

Jeg leser Tor K. Larsens innlegg og blir både fascinert og provosert. Fascinasjonen går på at det fortsatt, i 2015, finnes slike holdninger til tvangsbruk i psykisk helsevern som han formidler. Sinnet går på at jeg vet at det i skrivende stund finnes mange mennesker i Norge som utsettes for menneskerettsovergrep som han helt klart her forsøker å rettferdiggjøre og til og med eufemistisk nok kaller for menneskerettigheter i stedet. Er Larsen oppdatert på hva som skjer i FN angående arbeidet for å sikre menneskerettighetene til personer med psykososiale funksjonsnedsettelser? Norge har ratifisert FN-konvensjonen for like rettigheter til personer med funksjonsnedsettelser, CRPD. Foreløpig har Norge begått noen tolkningserklæringer som undergraver konvensjonen på viktige punkt. Men på sikt erkjenner forhåpentligvis Norge at tolkningserklæringene må fjernes. CRPD er f.eks. tydelig på at psykiatrisk tvangsbehandling er i strid med konvensjonen (General Comment No 1 –Article 12: Equal recognition before the law. - pkt 42: "Articles 15, 16 and 17: Respect for personal integrity and freedom from torture, violence, exploitation and abuse"). "Vi bryter ikke menneskerettighetene" skrev Anne Grethe Erlandsen, statssekretær i Helse-og Omsorgsdepartementet, på dagensmedisin.no 27.02.2015, etter at Tor Levin Hofgaard, president i Norsk Psykologforening, hadde bedt om en "avklaring" fra myndighetenes side om helsepersonell bryter menneskerettighetene idet de følger psykisk helsevernlovens tvangsbestemmelser (dagensmedisin.no 19.02.2015). LDO’s budskap er at psykisk helsevernloven må fjernes og erstattes av et ikke-diskriminerende lovverk hvis Norge skal komme i takt med CRPD og sikre menneskerettighetene til personer med psykososiale funksjonsnedsettelser: «Det er behov for en større lovreform på psykiatrifeltet for at norsk rett skal oppfylle forpliktelser i CRPD om økt vektlegging av selvbestemmelse og ikke-diskriminering. Dette sees særlig i lys av de tolkningsuttalelser som FNs Høykommissær for menneskerettigheter har kommet med, CRPD-komiteens avsluttende merknader i flere statsrapporter, samt uttalelsene fra FNs spesialrapportør for tortur. Psykisk helsevernloven, som hjemler frihetsberøvelse, tvangsbehandling og bruk av tvangsmidler overfor personer med alvorlige psykiske lidelser, bør oppheves og erstattes av et ikke-diskriminerende regelverk. (…) Regjeringen må sette ned et lovutvalg som kan utrede hvordan “supported decision making” kan sikres i norsk rett og praksis, jf. også anbefalingene fra et samlet utvalg om dette i NOU 2011:9: Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. (…) Norge bør trekke de to tolkningserklæringene til artiklene 12, 14 og 25 i CRPD så raskt som mulig» (fra LDO’s rapport «Menneskerettigheter og nedsatt funksjonsevne. Innspill til norske myndigheter» s.8-9. ) Idet myndighetene legitimerer diskriminering og menneskerettsovergrep i psykisk helsevern gjennom å forsvare psykisk helsevernloven, er det heldigvis ikke opp til samme instans å avklare om menneskerettighetene brytes. Norge har per i dag et forklaringsproblem overfor CRPD-komiteen.

mandag 11. mai 2015

Imagining

I imagine a news scenario something like this: "And now we have our reporter directly from the meeting, where the health minister is busy speaking with leaders of all political parties, lawyers and reps from the CRPD comittee and other reps from the UN as well as health profession- and user organisastions, as the work on the big law reform has started, which will abolish the discriminatory MH ACT, and attune national legislation with the human rights and CRPD." (...) [Health minister to reporter]: "-Yes, this is really overdue. We are highly motivated to get this work done. In the meantime, anyone has the right to reserve themselves from the MH Act. When the law reform is finished, the government together with reps from psychiatry will perform a formal apology to all victims of psychiatric human rights abuse - a group in society which has been systematically ignored for the harms and traumas inflicted on them through human rights abusive legislation and -practices through so many years. Thank you, reporter, I have to get back to our important work now."

lørdag 9. mai 2015

Om holdningskamp og menneskerettskamp

Kampen for like menneskerettigheter i psykisk helsevern er en mer grunnleggende kamp enn kampen for gode holdninger. Å kjempe for gode holdninger i psykisk helsevern, betyr ikke implisitt at en kjemper for like menneskerettigheter. Holdningskamp er ikke = menneskerettskamp per se. Hva folk legger i "gode holdninger" kan også variere. Som aktør innenfor menneskerettsbrytende regimer kan "gode holdninger" (og intensjoner) fint forenes med å selv begå-, bidra til- eller ikke forhindre menneskerettsovergrep. Rettssikkerhet handler om noe mer substansielt enn holdninger. Menneskerettighetene må sikres på juridisk nivå for personer med psykososiale funksjonsnedsettelser, og det må medføre straffesanksjoner for ansatte i psykisk helsevern å bryte dem. Så lenge psykisk helsevernloven er der, fungerer det i høy grad ikke slik. Så lenge psykisk helsevernloven er der kan ansatte i psykisk helsevern, både de med "gode" og dårlige holdninger, begå grove menneskerettsovergrep og likevel hevde at de hjelper ofrene - og ha det norske rettssystemet på sin side. Ja, gode holdninger er viktig. Men så lenge menneskerettighetene ikke er premiss-leverandør i psykisk helsevern, mener jeg helt klart at menneskerettskampen er den viktigste. ‪#‎CRPD‬